I løpet av de siste 100 årene har fokuset i hundeavl flyttet seg mot utseende, snarere enn arbeid. Det er lett å glemme at bak pumiens fluffy ansikt, eller golden retrieverens vennlige blikk, finnes det en fungerende hjerne som krever et formål i livet! Til tross for 100 år med, i mange tilfeller, utseendefiksert avl, ligger mange hundre – noen ganger tusenvis – år med funksjonell avl igjen i genene. Arven etter å ha jobbet er sterk!
Gjennom rasekunnskap vil du vite hva du kan forvente av hunden din. Kanskje har du en kresen i matveien, en lettstresset gjeterhund eller en tibetansk spaniel som bjeffer utrettelig når fremmede kommer på besøk. Ofte kan vi spore «problematferd» til atferd som den aktuelle rasen ble avlet for, men som vi har glemt å ta hensyn til. Ulike raser har visse «predisponerte atferder», atferder som oppstår lettere hos dem enn hos andre raser. Dette påvirker også læringen. En retriever har lettere for å lære å apportere, en spaniel har vanskeligere for å lære å gå pent i bånd. Med rasekunnskap vet du hvor du skal legge ekstra fokus og hvordan du skal trene.
Med alt dette sagt, finnes det selvsagt individer innenfor en rase som ikke samsvarer med rasebeskrivelsen deres i det hele tatt. Alle rasebeskrivelser er generelle, uten å ta hensyn til individuell variasjon. Plutselig får vi en sibirsk husky som ikke forstår å dra i det hele tatt, eller en border collie som ikke elsker å jobbe. Erfaring og trening påvirker også hundens atferd. Men som oftest vil en border collie hoppe ved synet av sauer, og en husky vil ville dra. Vi må rett og slett regne med det.
